Vi har fått et interessant innlegg fra nytt medlem i Foreningen Gamle Sandefjord, Knut Vidar Paulsen, som er leder av Stiftelsen Natur og Kultur. Et innlegg med mange interessante historiske perler samt personlig syn på hvordan en videre utvikling og ivaretagelse av Sandefjords byutvikling burde skje. God lesning.
Sitat: Kulturbyen og horisonten
Konsul Fredriks Høts tegninger Sandefjord i 1840-50 åre gir oss et glimt i det gamle Sandefjord. Det gjør også forfatterinnen Karin Bang som levende har fortalt om den moderne hvalfangsts begynnelse og gitt et glimt inn Sandefjords småbymiljø gjennom bøkene: Havet ble blod, og Jutøy. Forfatterinnen Lillian Wirak Skow tegner også et godt bilde av det eldre bymiljøet i boken: Størst av alt.
Sandefjord er en ung kulturby med vekstsmerter. Bystyret behandlet Byutvikling i Sandefjord i møte 23. oktober 1997. Asplan Viak AS forslag til strategi for Byutvikling ga ikke klare, grundige og entydige føringer for kulturminnevernet og rådmannen skrev derfor i sin innstilling til bystyret: “For å kunne ivareta Sandefjords identitet bør arbeidet videreføres slik at de mest bevaringsverdige bygningsmiljøene kan sikres gjennom en bevaringsplan. Bygningsmiljøene i Storgata, Torgata og Prinsens gate, og bykvartaler med bebyggelse oppført etter bybrannen vil være sentrale i bevaringsplanen. Gjeldende bevaringsplaner for Nybyen, Bjerggata og Grønli bør vurderes og ev. suppleres for å sikre de gamle trehusmiljøene mest mulig. En bevaringsplan vil også kunne gi føringer for ny bebyggelse m.h.t. byggevolum, byggehøyder og visuelt uttrykk slik at byens skala og ulik bebyggelsesstruktur ivaretas”.
Linaaegården eller Rådhusgata 10 en skipsrederbolig fra 1856 er en del av denne sammenhengen. Anlegget har senempirens noble trekk og ble reist i en tid da skipsrederi utkrystalliserte seg som egen profesjon og næring. Pakkhus og sjøboder hørte ikke lenger sammen med redernes hus. I stedet finner vi en urban bolig i to fulle etasjer med bryggerhus og vedskjul, fjøs og stall i bakgården. Anlegget inkluderte også en liten hage. Sammen med naboeiendommen unngikk Linaaegården de store bybrannene i 1900 og 1915. Fram til våre dager har de to eiendommene utgjort et tidstypisk og unikt gatebilde fra 1850-årene.
Linaaegårdens verneverdier har vært erkjent i snart 40 år. Bygningene og miljøet ble nedtegnet i SEFRAK-registeret i 1977-78. Området inngikk i Strategi for byutvikling fra 1999, og miljøet er beskrevet i Sandefjord kommunes rådgivende Bevaringsplakat. Anlegget er også oppført i Riksantikvarens register over byområder av nasjonal kulturhistorisk interesse. Linaaegården var dessuten skiltet som historisk bygning etter vedtak om skilting av bevaringsverdige bygninger.
Selvfølgelig ser det ille ut i dag. Alle eiendommer som har vært herjet av brann, gjør det. Avisbildene viser et utbrent loft, vinduer på vidt gap, knuste ruter og sot eller flammer som har slikket oppover fasaden. Likevel er ikke anlegget mer skadet enn at det lar seg reparere og fortsatt være en del av Sandefjords eldste byhistorie.
En vurdering utført av konsulentfirmaet Norsk Bygningsvern AS har kostnadsberegnet gjenoppbyggingen til vel sju millioner kroner. Fordi bygningen er fullverdiforsikret, kan arbeidet skje uten omkostninger for gårdeier.
Den 7. september gikk Hovedutvalget for plan og areal i Vestfold fylkeskommune med stemmene til Ap, Venstre, Kr.F og Sp inn for fredning av de to eiendommene i Rådhusgata. Den 18. oktober opphevet Riksantikvaren vedtaket. I dag ligger ansvaret hos Plan- og bygningsutvalget i Sandefjord eller Fylkesmannens i Vestfold.
Plan- og utbyggingsutvalg i Sandefjord bør holde fast ved intensjonene i Bystyrets vedtak fra 1999. Linaaegården er en historisk bygning selv om den nåværende eier har fjernet skiltet om en bevaringsverdig bygning.
I Håvamål heter det: «Sjeldan bautasteiner nær brauti stend, utan frendar dei fekk reist».
*
Etter bybrannene i Sandefjord er Jernbanealleen og Dronningens gate anlagt som to sentrale utsiktslinjer eller akser mot fjorden, der Skagerraks horisonter skimtes i det fjerne. I anbefaling til formannskapet fra 1999 til sak for bystyret het det i Rådmannens innstilling i punkt d): “viktig siktelinjer langsbygater og mot Preståsen og Hjertnesskogen og karakteristiske byrom med fine proporsjoner”.
I dag undrer mange seg over at Plan- og utbyggingsutvalg i Sandefjord ikke forholder seg til Bystyrets vedtak fra 1999 om siktelinjer når det gjelder utbyggingen av Park Hotel. Kulturbyen Sandefjord tåler neppe at den vestlige utsiktlinjen og aksen fra Dronningens gate til fjorden blir blokkert og at det åpne rommet i Badeparken blir mindre.
Etter av villaene i Hjertnesprominaden er falt presses Badeparken fra vest gjennom utbygging av Park Hotell, mens utbygningsplanene for Tivolitomta truer i Øst.
Sandefjord er i dag en av få norske byer der sentrum ligger tilbaketrukket fra fjorden med grøntarealer mot fjorden. Det er en natur- og kulturarv byen må være om for å gi dette åpne byrommet videre til kommende generasjoner.
Sitat slutt
